Puerto Wilches

Da er man tilbake i Bogota igjen, etter noen dager i en liten by utenfor Barrancabermeja som heter Puerto Wilches. Der ble vi mottatt og behandlet som VIPs. Alle ville hilse på oss, alle ville snakke med oss og det virket som om alle var veldig glade for at vi var der. Fikk to hele dager med screening, og fikk skikkelig fart på sakene etter hvert. Den andre dagen var værst; vi slet med få batterier til utstyret, mange pasienter, 35-40 grader og ingen strøm. Ingen strøm = ingen vifter i taket, ingen vifter og 35-40 grader = fem gjennomsvette nordmenn. Etter lunsj den andre dagen ble vi faktiskt fritatt fra våre plikter, for å være hedersgjester hos borgermesteren. Dette var nemlig den nasjonale Secretarys Day, og alle sekretærer skulle feires. Her fikk vi drikke og mat. Det ble til og med etter hvert utlyst premie til de av sekretærene som bød opp til dans med en av våre norske venner! Planen var i utgangspunktet at vi skulle reise hjem fredag morgen, først med båt opp Rio Magdalena til Barrancabermeja, for så å bli flydd hjem derfra, men når vi fikk vite at flyene skulle lande i Puerto Wilches, ordnet noen av byens sekretærer en guidet tur på elva likevel, eksklusivt for oss.

Flyturen hjem i dag var et nytt høydepunkt! Vi ble fraktet med buss langt inn på en palmeplantasje, hvor det lå en slette for småfly. Her ble vi plukket opp av to småfly som fløy oss tilbake til bogota! Flotte greier!

Nå skal den siste dagen i morgen og kvelden i dag brukes til å spise, drikke og kanskje shoppe noe småtterier. Hjemme på mandag, får ta bildene da!

Erik

Mandag 23. april

I går kom vi hjem fra turen vår til Pereira, og jeg fant ut at en gang mellom å ha forlatt hotellet til å gått av bussen igjen i Bogota, var kameraet mitt forsvunnet! Skikkelig irriterende, men bra det ikke var noe mer verdifullt...

Uansett. I dag har vi bare slappet av, vasket klær og samlet krefter til i morgen. Da reiser vi nemlig til Barrancabermeja i regionen Santander. Det er visst nordover og en del av landet hvor geriljaen visstnok står sterkt. Denne byen er en oljeby, og i følge den norske ambasaden den eneste byen i regionen som ikke er geriljakontrollert. Ambassaden var litt skeptisk til at vi skulle reise dit, men ble beroliget når de fikk vite at vi skulle reise med Patruleas Area, noe som tilsvarer Røde Kors andre steder i verden. Da var det ingen problemer så lenge vi holdt oss med de. Den siste uken skal vi altså arbeide med PA, som drar ut til landsbygda og hjelper folk. Vi skal visstnok være med sykepleiere, psykologer, leger og annet helsepersonell, i tillegg til optikkstudenter fra Bogota. Prosjektet er i regi av regjeringen, så dere der hjemme trenger nok ikke å bekymre dere.

Apropo Colombia og skumle hendelser, så har det vært rimelig lite av den sorten. Har følt meg mye tryggere her enn andre storbyer jeg har vært i, da du på nesten hvert gatehjørne ser sikkerhetsfolk av et eller annet slag; politi, militær og private sikkerhetsfolk. De fleste er også bevæpnet. Håper at det inntrykket er det samme etter den siste uken også.

Leste forresten en mail fra Anne i Serbia i dag. Hun skrev at de hadde bra vær og begynte å bli brun, men regnet med at vi fra Colombia ville være mye brunere. Vel, etter denne rapporten og rapporter om strålende sommervær i Kongsberg spørs det om ikke de 5 timene vi er i transit i New York blir brukt til å saumfare flyplassen etter et solarium, for selv om vi har hatt brukbart vær, så har brunfargen uteblitt...

Vi får se!

Skal prøve å legge ut noen ord fra turen til Barrancabermeja, men frykter at det blir lange dager og lite tilgang til internett. Så det er ikke sikkert det blir noe før lørdag. Søndag setter vi kursen nordøst igjen, og er hjemme tidlig på mandag. Regner med at noen av gutta på Kongsberg har lyst å møte oss på stasjonen med bil ;)

Snakkes.

PS. Har forresten grodd litt skjegg i det siste, får se om det holder/hvor langt det er når jeg kommer hjem.

Trollstigen...ta deg en bolle!

Da er vi i Pereira, kaffehovedstaden i Colombia. Turen hit var litt saa som saa. Vi maatte over to fjelloverganger, og de som tror at Trollstigen hjemme er bratt, svingete og lang, maa tro om igjen. Her var det helt texas. Ikke nok med at det tok timer aa komme opp bakkene, men de var stort sett kun trafikkert av tungtransport og busser. Og terselen for forbikjoering i bakkene, selv om man kjoerer store lastebiler og busser, var liten. Var til tider ganske nervepirrende aa vaere passasjer.

Uansett, vi kom frem og gaardagen tilbrakte vi stort sett i Parque del Cafe. Fikk sett hvordan kaffe dyrkes og fremstilles. Var ganske interessant og veldig godt aa komme seg ut av byen og trekke eksosfri luft. Eneste skuffelsen var at vi trodde vi skulle faa smake forskjellige varianter kaffe, men det fikk vi da altsaa ikke. Det maa vi gjoere paa Juan Valdez Cafe, som vistnok har tilnaermet monopol paa kaffen som dyrkes her i landet.

Hepp hepp

Glassøye!

En liten oppdatering av bloggen igjen, skal prøve å få til så mye som mulig før vi kommer oss på reisefot igjen. På onsdag drar vi til Pereira, 6 timers busstur fra Bogota, og midt i Colombias viktigste kaffestrøk.

I går, søndag, tok Luisa og sønnen Leonardo oss med til Zipaquira, en liten by utenfor Bogota. Her skulle vi se på noen saltminer og en saltkatedral. Det viste seg å egentlig være et stort underjordisk religiøst sted, med masse monumenter som skulle fortelle om livet til Jesus. Vi er ikke de mest kristne av oss, men hele den gruveturen var et imponerende syn. Guiden Diego geleidet oss trygt gjennom gruvene, dog med litt ustødig engelsk. Fyren skulle vise seg å studere engelsk og fransk ved Universidad de La Salle, det samme universitetet som vi er på besøk hos. Hele dagen ble egentlig tilbrakt i Zipaquira.

På veien hjem dro Susann og Maiken for å shoppe (igjen), mens vi gutta dro til Hard Rock Cafe for en burger og et par øl.

I dag har vi vært tilbake på skolen, og vi skulle i utgangspunktet ha klinikk fra klokken 8-11, men i det siste har det visst vært litt murring i korridorene ved administrasjonen på La Salle, fordi vi ikke har blitt tatt med rundt på hilsetur. Så det gjorde vi fra klokken 8-10. Vi måtte innom damen som var ansvarlig for interinstitutionelle relasjoner, rektor og viserektor. Ble noen fine gaver dog, men hele omvisningen var no skikkelig politisk møl.

Etter dette ble det tid til en time klinikk, og da fikk vi faktisk se noe spennende; en liten gutt som skulle inn for på kontroll med øyeprotesen sin. Studentene her får nemlig lov til å tilpasse øyeproteser. Dette var selvfølgelig spennende, og vi var vel fort 7-10 "doktorer" som stod og mer eller mindre deltok i denne tilpassningen. Gutten så ikke ut til å bry seg veldig mye om all oppmerksomheten, og for oss nordmenn var dette veldig spennende å få se.

Ellers så har vi i dag vært rundt å shoppet litt gaver, blant annet til Leonardo. Vi har vel oppdaget en ganske pussig ting med plasseringen av butikker her i Bogota; det virker som om det er delt inn i strøk, etter hva butikken selger. Her finnes hele gater der for eksempel optikkforretningene ligger vegg i vegg, musikkinstrumentbutikkene finner du i gaten nedenfor universitetet, og i dag var vi i fotballdraktstrøket. Her lå butikkene ved siden av hverandre i 3-4 kvartaler. Pussig. Fikk kjøpt det vi var ute etter, nemlig en Santa Fe-drakt til sønnen til Luisa.

Kongen av dansegulvet...

...viste seg å faktisk være Jørgen!

I går, på fredag, var vi å screenet førskolebarn i alderen 3-5 år. Her var det heldigvis ikke noe patologi å snakke om, men det var likevel interessant å være med å undersøke så små barn. Hele greia gikk rimelig knirkefritt. Etter screeninga dro vi ned til Andina University, et annet privat universitet med optometri, for å hilse på ledelsen der. Det er med denne skolen at vi skal reise til Pereira neste uke, så vi måtte ned å betale. Siden det nå er jeg som sitter med pengene, måtte vi innom minibanken først for å ta ut 2.000.000 pesos, noe som måtte gjøres i ti uttak, da maks uttak var 200.000. Fikk en svær bunke med 100 sedler, noe som ikke var like kult å gå rundt i Bogota med...

På kvelden ble vi da dratt med ut på en salsa-bar av Luisa. Der møtte vi også Isabella (en av studentene her) og en venninne av henne. Jeg og Jørgen er ikke spesielt glad i å danse, og vi skjønte fort at her var det egentlig ingen vei utenom. For min egen del, skulle jeg "straffes" for en heller dårlig spøk ovenfor Luisa tidligere på dagen. Uansett...det kom fort en flaske med colombiansk likør på bordet som skulle blandes med en brus som heter Colombiana. Dette smakte rimelig godt, men for to nervøse nordmenn ble det litt i svakeste laget. Vi gikk derfor på "do" og satte oss i utebaren og bestilte en GT hver. Drinkene her er ikke som i Norge hvor man får 4 cl sprit. Her helder bartenderen i sprit mens han gjerne ser en annen vei... Etter å ha hivd i oss denne drinken var det ingen vei utenom...inn for å danse. Susann og Bård var allerede godt i gang med dansingen. Disse colombianerne har en litt annen rytme i kroppen enn oss nordmenn, men de var veldig greie med oss og lærte villig vekk. Kan ikke si at jeg fikk teken på det, men det var likevel ganske artig. Jørgen var som sagt kongen på dansegulvet og han danset sikkert mer denne kvelden enn i hele sitt tidligere liv. Tror han syntes det var ganske artig han og, selv om vi begge sikkert så ut som to gamlinger med hoftedysplasi... Det eneste lille skår i gleden var at vi ikke hadde med kamera for å forevige denne utrolige dansefiestaen. Dere får bare ta meg på ordet.

Kvelden ble avsluttet etter 3 helflasker sprit til bordet, et uvisst antall danser, mye moro og en ganske beruset gjeng av nordmenn og colombianere.

I dag har vi vært en tur på Museo del Oro (gullmuseet) i sentrum. Her var det en god del fine gullting fra de forskjellige indianerkulturene fra Colombia. Mange av gullgjenstandene hadde et fruktbarhetstema over seg, eller litt småerotisk om du vil. Sånn som denne penisen med en mann sittende på:

Eller dette av en mann som sitter og skrever og viser frem stellet sitt:

Her er noen flere bilder fra gullmuseet:

Resten av dagen gikk med på shopping på et latterlig stort kjøpesenter...

Frisk og rask

Jepps, da er jeg kvitt rennræva og alt er fint med kroppen! Har i løpet av de siste dagene vært gjennom en hel del screening med universitetet, og sett masse som vi kanskje ikke ser så ofte i lille Norge. Ble fortalt i dag at stort sett alle som bor i slummen her, får pterygium bare de blir gamle nok.

I går var vi en liten tur opp på en topp som ligger i fjellene rundt Bogota, Montserrat. Oppe på ca 3300 meter, et stykke over byen som ligger på 2600, hadde vi skikkelig god oversikt over byen som strakte seg så langt vi kunne se. Sinnsykt stor by!
Da jeg og Susann skulle ta taxi hjem etter denne gondolturen, kom vi på 2 minutter etter å ha kjørt fra de andre at de hadde nøklene til leiligheten. Litt panikk og dårlig spansk gjorde ikke saken bedre, da taxisjåføren tydeligvis trodde vi bare kosepratet med han. Han skulle jo også vise seg å være en stor idiot når det gjaldt å kjøre bil. En taxitur som kanskje ville tatt 20 minutter tok 1 time. Det positive med det, var at når vi endelig kom frem til leiligheten hadde de andre allerede kommet frem.

Kvelden endte med middag til levende musikk i en trivelig liten uteresturant som lå på et slags kjøpesenter. I parkeringskjelleren ble bilen faktisk sjekket med bombehunder! Securitas kan gå hjem å legge seg, sikkerhet er big business her borte. Kjøreturen hjem etterpå ble like interessant, da Luisa var litt overtrøtt og kanskje i litt for tøysete humør...men alt går jo bra!

Sykdom i leiren

I dag skulle vi egentlig alle begynne med klinisk arbeid på universitetet, men det ble kun for 3 av oss. Susann og jeg er nemlig blitt syk, og var slått ut med feber og slapphet i mårrest. Fant ut at det da var best å holde seg hjemme. Ble ut på dagen hentet av Nelson, sjefen for klinikkene ved universitetet, og kjørt til universitetslegen. Begge fikk vi en resept på noen medisiner, men har ikke fått hentet de ennå. Vi skulle møte de andre og Luisa på skolen etter vårt legebesøk, men etter å ha ventet på de i nesten to timer, fant vi ut at det fikk være nok. Nærmeste taxi og hjem. Nå prøver vi å få tak i de andre for å si at vi har dratt hjem, men vi er ikke sikre på om telefonen virker...

Vel vel, de skjønner sikkert at vi har dratt hjem...